Audiograf og pasient sjekker hørsel
Hørsel og helse – henger det sammen?
21/05/2021
8 tips til hvordan rense et høreapparat
11/06/2021

Høreapparaters historie – i korte trekk

Når man skal forestille seg et høreapparat, er det lett å få karakteristiske bilder i hodet. Kanskje du tenker på det litt større, beige-fargede høreapparatet som bestemoren din brukte, eller er et høreapparat for deg de fargerike og høyteknologiske høreapparatene for barn? Eller kanskje du tenker på personen med cochlea-implantat som du en gang så?

Uavhengig av hvilket inntrykk du har av høreapparater, er det viktigste å vite at høreapparatteknologien har utviklet seg raskt de siste årene.

Denne teksten sammenfatter de viktigste hendelsene i høreapparatenes historie.

 


Høreapparaters historie inkluderer høretrompeten

En høretrompet.


Høreapparaters rike historie

Forsøker man å huske hvordan høreapparater så ut før i tiden, husker man kanskje de store, tungvinte transistor-høreapparatene fra 60- og 70-tallet som måtte festes med en lommeklips eller med en halsslynge. Kanskje har du også sett bilder av en høretrompet, som en gang var et typisk hørselshjelpemiddel?

Høretrompeter har blitt framstilt i såpass mange filmer, tegnefilmer og karikaturer av personer med nedsatt hørsel at den over tid har blitt en arketypisk måte å portrettere hørselstap på.

Høreapparatenes historie er så overraskende mangfoldig at det nesten kan betraktes som en vitenskapelig kunstform. Det finnes ingen historisk oversikt over hvor langt tilbake høreapparathistorien strekker seg, men vi vet at det opprinnelig var to ulike typer høreapparater:

1. Én type til bruk for personer med nedsatt hørsel.
2. Én type for å kunne høre over lange avstander, for eksempel over store jaktområder eller på havet.

 

Oldtidens høreapparater

I det kjente litterære verket, The Illiad, nevner Homer en taletrompet (850 B.C.E).

Historiske betegnelser viser at Alexander Den Store benyttet seg av et hengende horn for å tale til store forsamlinger med jegere samtidig. Beskrivelsen av Alexanders talehorn er interessant da den ikke er ulik en høretrompet, derimot av en litt større størrelse. Den var laget av to horn som var festet sammen i en sirkel. Hornene var bøyd og hadde kun én lydutgang i form av et rør. Lydåpningen var bjelleformet for å kunne motta lydsignaler.

I Oldtiden ble også lyd brukt til å konstruere enkelte typer fengsler, slik som fengselet kjent som The Ear of Dionysius (Øret til Dionysius), som nevnt i operaen Salome av Richard Strauss. Fanger ble holdt i fangehull med kuppelformede tak, som gjorde at eventuell tale ble ledet oppover slik at til og med hvisking ble hørbart i etasjen ovenfor.

Før kristendommens tid, benyttet Oldtidens grekere store havskjell som hørselshjelpemidler. Det antas at man ved en tilfeldighet fant ut at datidens musikktrompeter også fungerte med motsatt effekt, slik at de kunne hjelpe med å forbedre hørselen.

 

Hørerør

På 1600-tallet brukte puritanske nyforlovede tale- og hørerør som metode for å kunne snakke sammen og samtidig holde avstand til hverandre. Deres strenge religiøse tro godkjente nemlig ikke nærhet utenom ekteskapet. Rundt samme periode var øretrakter vanlig som hjelpemidler, og ofte ble jakthorn brukt til dette formål. Ikke før på 1700-tallet begynte man å forske på hørselsnedsettelser fra et medisinsk perspektiv. 

Det tok likevel tid før hørselstap ble seriøst forsket på, noe en kan få et hint av i følgende uttalelse av Sir William Wilde (1815-1876). Wilde arbeidet som øre-nese-hals-spesialist og var også far til Oscar Wilde, den berømte viktorianske forfatteren:

«Det finnes to typer døvhet. Den ene forårsakes av voks og kan kureres. Den andre forårsakes ikke av voks og kan ikke kureres».

 

Høretrompeter

Kun de rike hadde råd til høretrompeter. De fattige var nødt til å klare seg uten, da det ikke fantes noen form for hørselsomsorg.

Johann Maelzel, som ofte krediteres som oppfinneren av metronomen, gjorde mange forsøk på å skape en høretrompet for Beethoven av god kvalitet. Som et uttrykk for sin takknemlighet og anerkjennelse, skrev Beethoven musikk som imiterte tikkingen til hans musikalske tidsstyreinnretning til ære for oppfinneren. Dessverre var likevel ingen av høretrompetene til noen reell hjelp for Beethoven.

 

Den akustiske stolen

I høreapparaters historie finner vi den akustiske stolenTalerør skilte seg fra høretrompeter på grunn av sitt fleksible rør. Man trodde at røret ville løse problemer relatert til avstanden til personen som snakket. Den mest interessante varianten av talerøret, derimot, må være den akustiske stolen.

Varianten på bildet, lånt fra BBC, må være den mest luksuriøse versjonen som noensinne ble lagd. Den var skapt av konstruktøren Frederic C. Rein til bruk for kong Goa av Portugal i 1819. Tronens armlener ender i form av åpne løvegap. Medlemmer av hoffet måtte knele og snakke direkte inn i løvegapet mens kongen lyttet gjennom et rør.

 

Diskré hjelpemidler

Rein fortsatte oppfinnelsene og skapte så det første kommersielt tilgjengelige høreapparatet – en sammenleggbar høretrompet. Videre konsentrerte han seg om å utvikle mer estetisk vakre apparater ved å feste dem til pannebånd som kunne dekkes til med hår.

Hørselshjelpemidler ble laget i svært mange stiler og former for å gjemme og kamuflere dem bedre. Hjelpemidlene kunne festes til kikkerter, briller og til og med lorgnetter. Det ble også utviklet halvmåneformede hjelpemidler, der en mottaker ble gjemt under haken med ørepropper plassert i ørene. Et slikt instrument kunne viktorianske herrer dekke til med skjegg og hår. Et annet alternativ var gåstokken med en semi-gjemt mottaker i håndtaket.

Alternativer for kvinner var den akustiske hatten, som var laget av vakre blonder og fjær. Under pynten var skjulte ørerør gjemt. Akustiske håndvifter fungerte på samme måte. De så ut og fungerte akkurat som tradisjonelle vifter, men det viktige ørerøret var skjult på enden av skaftet. Legger man litt godvilje til, kan man tenke på denne viften som forgjengeren til den senere elektriske viften.

 

Ben-ledende enheter

Det må også bemerkes at det i høreapparatenes historie også ble gjort forsøk på å lage høretrompeter i samme form som dyreører. Tanken bak dette var at enkelte dyr fra naturens side har naturlig store ører, for eksempel kaniner, og man håpet at størrelsen skulle kunne hjelpe til å reprodusere lyd.

Ben-ledende enheter har også en lang historie. Disse hjelpemidlene baserer seg på prinsippet at lydenergi får tynne, harde materialer til å vibrere. Disse vibrasjonene skulle ledes av en enhet gjennom tennene eller skallen fram til øret. De vibrerende tennene eller skjelettet sendte bølger gjennom det indre øret og som også bevegde seg gjennom det midtre øret – området som ofte skaper trøbbel når det gjelder hørselen.

 

Elektrisk forsterkning

Dr. Ferdinand Alt av Vienna søkte om den første patenten for et høreapparat som ga elektrisk forsterkning mot hørselstap i 1900. Etter et par år fulgte den første kommersielle produksjonen av høreapparater.

Alexander Graham Bell, som skapte den første praktiske telefonen, fattet interesse siden hans mor hadde nedsatt hørsel, og begynte å bruke sitt talent på å utvikle hjelpemidler for tunghørte. Så tidlig som i 1872 fikk han utviklet en sender, mottaker og et batterisystem for moren. Senere utviklet han en mer kraftfull utgave til sin egen kone.

 

Høreapparaters historie på 1900-tallet

Perioden mellom 1900 og 1920 var avgjørende for framtidens høreapparatproduksjon. Først ble karbonmikrofonen utviklet. Den var satt sammen av to plater som var delt med karbongranulater. Karbonens bevegelser bidro til å forsterke svake lydsignaler.

Deretter ble vakuumrøret oppfunnet. Denne oppfinnelsen fra 1920-tallet fungerte på en unik måte. Røret var satt sammen av en katode og en anode. En katode er en glødetråd som skiller ut varme. En anode fanger opp den utskilte varmen. Lee Deforest tilføyde en netting mellom de to enhetene, som skapte en kontrollert flyt av elektroner. Resultatet ble lydforsterkning.

Phonak høreapparat fra 1950

Slik så Phonak Alpina-høreapparatet ut i 1950.

 

Transistorer

På 1950-tallet var transistorer introdusert. De var mer stabile enn vakuum-rørene, hadde ingen filamenter og ikke behov for batteri. Transistoren bante også vei for de første høreapparatene av liten størrelse. Noen leverandører skrøt også av muligheten til å legge til radiomottak i høreapparatene.

De tradisjonelle høreapparatene av et mer klassisk utseende fikk sitt utsprang på 50-tallet. Det første bak-øret apparatet (BTE) ble konstruert og inkluderte ørepropper og et batteri. Slike høreapparater var derimot umulig å få tak i for de fleste, da de var svært dyre. Den mest vanlige typen var av samme størrelse som en lommeradio og hadde en ørepropp festet til en ledning. Høreapparater fortsatte å se slik ut til godt inn i 80-tallet.

 

Moderne høreapparater

Selv om moderne høreapparater noen ganger kan ligne på sine eldre slektninger, har moderne teknologi endret seg drastisk. For eksempel vil du ikke finne store, tungvinte høreapparater i dag. Moderne høreapparater er små og lettvektige, enkle å skjule om ønskelig og svært pålitelige. Mange høreapparater, for eksempel Phonak Paradise-høreapparater, kan kobles til Bluetooth-teknologi, har oppladbare batterier og førsteklasses hørselsytelse.

I dag består et typisk moderne høreapparat av en mikrofon, en forsterker som styrker lydvolumet, og en mottaker som leverer lyden til ørekanalen.

Og der har du det: høreapparatenes historie – i korte trekk. Takk og pris for at mange ting har skjedd siden den akustiske stolen!


Tekst: PR Hilton, oversatt til norsk fra opprinnelig tekst av Phonak Norge.

 


 

Har du spørsmål til oss i Phonak?

Phonak er verdens ledende produsent av høreapparater og hørselsteknisk utstyr. Vi utvikler hjelpemidler primært for personer med nedsatt hørsel, men også for situasjoner der også normalt hørende kan ha nytte av forsterket lyd.

Ta kontakt med oss ved hjelp av skjemaet under og fortell oss om din situasjon, så hjelper vi deg på vei!

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *