Innlegget er skrevet av Rikke Werge Nilsen, ansatt i Sonova Norge (Phonak).
Jeg er heldig! Jeg er vokst opp i en familie hvor kjærlighet var kjærlighet, hvor rettferdighet og stolthet over familien var sterkere enn frykten for andres fordommer.
Hva har dette med hørsel å gjøre, tenker du kanskje? Tja, absolutt ingen ting, for i min verden er legning slik man er født og et hørselstap er heller ikke noe man selv har valgt. Likevel vil jeg nå dele med deg historien om Ingvard, en mann jeg vokste opp med, og som både hadde et stort hørselstap og var åpen homofil.
Før jeg begynner, må jeg først forklare bakgrunnen til hvorfor jeg velger å dele denne historien. At alle skal få være hvem man er, er ikke bare en verdi for meg personlig, men også et fokus i Sonova, selskapet jeg jobber i. Mangfold og aksept er et viktig fokus i bedriften, som skildres i tre av våre verdier: vi bryr oss, vi er ansvarlige og vi bygger vinnerlag. Gjennom å jobbe sammen på tvers av etnisitet, religion, synspunkter, eller legning, utfyller vi hverandre – og slik får vi det beste teamet. Det er godt å kjenne at ens egne verdier samsvarer med bedriften.
Men tilbake til min historie. Vi skal til Danmark rundt 1940. Det var krig, Danmark var okkupert og fiendebildene sterke og reelle. Man stolte kanskje kun på «sine egne» og det var ikke rom for å stikke seg frem. Hitler var tydelig: Kommunistene, homofile, sigøynere, utviklingshemmede og jøder skulle man kvitte seg med. Mangfold var en trussel mot det perfekte. Dette var altså mange år før homofili ble lovlig.
Mine besteforeldre bodde i en middelsstor by, Randers, en arbeiderby som var preget av fabrikker. Begge besteforeldrene mine kom selv fra veldig trange kår. Mormor vokste opp i en stor søskenflokk, og da hennes mamma døde da mormor kun var fire år gammel, måtte de få mat fra fattighuset for å klare seg. Morfar mistet også sin pappa i ung alder, og som sønnen i huset måtte han ta jobb som avisbud før skoledagen startet
Kanskje det var den samme harde oppveksten som gjorde at de til slutt fant hverandre og kjærligheten. De skapte et hjem i en veldig liten to-roms leilighet som til slutt – i tillegg til dem selv – rommet fire døtre og et uendelig antall akvariefisk.
Det må derfor ha vært synlig for alle i nabolaget når Ingvard kom på besøk.
Ingvard var mormors nevø, men ettersom mormor var yngst av 13 søsken, var de to jevngamle og hadde vokst opp sammen. Ingvard hadde imidlertid valgt å gå sin helt egen vei. Tidlig viste han at han var kreativ og interessert i klær, og han ble tatt i lære hos en tekstilprodusent. Der viste han slikt et talent at han etter hvert åpnet egen forretning i den større byen, Odense.
Med sitt vennlige vesen, varme kundeservice og sterke motebevissthet fikk han suksess. Det var også tydelig for de velstående mennene i Odense at det ikke var noen risiko å sende konene alene til Hr. Willumsen, da de hos ham nærmest fikk en ny bestevenninne i tillegg til en ny kåpe!
Men hos mormor og morfar i Randers var det ingen velstående menn eller kvinner som gikk med vakre kåper. Derfor gikk praten om Ingvard. Særlig morfar ble konfrontert med hans «bekjentskap» med denne feminine og tunghørte Hr. Willumsen, og det er her jeg blir stolt. Jo styggere kommentarer, jo mer sta ble morfar. Heretter ble alle besøk fra Ingvard startet med en tur på et lokalt vertshus hvor han fikk en øl, en dram og et «velkommen hjem» – rett foran øynene til havnearbeidere og kollegaer fra verkstedet!
Min mamma og hennes søstre vokste opp med Ingvard som sin yndlingsfetter. De gledet seg veldig til hvert besøk da han ofte hadde med gaver, mange ganger en kjole. De var «jentene hans» og hans stolthet, og til gjengjeld var de stolt av ham akkurat slik han var.
Jeg vokste også opp med «fetter Ingvard», et vennlig og fargerikt familiemedlem som møtte opp på feiringer og familiesammenkomster. Da han hadde et stort hørselstap, husker jeg at samtalene rundt bordet ofte ble slitsomme for ham, så det hendte at Ingvard tok en pause fra støyen på rommet mitt. Der viste jeg ham Barbie-dukkene mine, som vi kledde på med de nye dukkekjolene som han hadde med til meg.
At Ingvard hadde en mann som kjæreste var helt naturlig for meg, men jeg husker dessverre kun å ha truffet ham noen få ganger. Det forteller meg at tross støtte og aksept fra familien gjennom mange år, var det likevel ikke naturlig for ham å vise sin kjærlighet til en mann åpent på 1970- og 80-tallet: Jeg vet også at han dessverre opplevde både overfall og trakassering.
Historien om Ingvard er fra en tid over 40 år siden, men selv i dag er det nye fortellinger om regnbueflagg som stjeles fra flaggstenger, eller om par som trakasseres dersom de våger å holde hender i offentlighet.
Vi hører om både hørselshemmede og homofile som møtes med fordommer og uforstand, og nettopp derfor har jeg fortsatt behov for å vise min støtte i full offentlighet.
Vær deg selv, vær stolt og Happy Pride!
Tekst: Rikke Werge Nilsen
Foto: Private familiefoto.
Photo by Kate Hliznitsova on Unsplash
Interessert i flere historier om hørsel?
Har du spørsmål til oss i Phonak?
Phonak er verdens ledende produsent av høreapparater og hørselsteknisk utstyr. Vi utvikler hjelpemidler primært for personer med nedsatt hørsel, men også for situasjoner der også normalthørende kan ha nytte av forsterket lyd.
Gå inn her så finner du mer informasjon og kontaktopplysninger til brukerstøtte.